Rett før jeg ble vekket av vekkerklokken i dag så drømte jeg.
Jeg drømte at jeg gikk på skolen. Jeg drømte at jeg måtte skrive en stil. Jeg drømte at jeg hadde skrevet en stil. Men jeg måtte skrive en til.
Jeg husker ikke hva stilen jeg hadde skrevet handlet om. Men det hadde ikke så mye å si. For nå måtte jeg skrive en ny. Og læreren var allerede i gang med å samle inn stilene så jeg hadde dårlig tid. Jeg skulle skrive en stil og den skulle handle om meg selv på en eller annen måte.
Jeg tror det var det som var oppgaven.
En fantastisk idé oppstod i mitt hode. I drømmen. I virkeligheten hadde den nok ikke vært like fantastisk. Men jeg syntes den var fantastisk i drømmen. Og det var det som telte før mobiltelefonen startet å spille Green Hills-themet fra Sonic.
Jeg skrev om meg selv. På en måte. Det var jo det som var oppgaven. Men jeg skjulte det samtidig. På en måte. Jeg skrev om meg selv gjennom en annen. Som betraktet. Jeg husker ordet «betraktet». «Hun betraktet ham. Den rare måten han gikk på.»
Jeg tror jeg skrev dette. Det var ihvertfall noe om at jeg gikk på en rar måte. Kanskje fordi jeg selv synes jeg går på en rar måte. Eller kanskje fordi jeg syntes det i drømmen. Eller kanskje noen har sagt at jeg går på en rar måte. Uansett var gangen min vesentlig i stilen. «Dette var bra,» tenkte jeg. Her hadde jeg skutt gullfuglen.
3 kommentarer:
hehehe. det var det første du sa da du våknet også. "jeg drømte at jeg skrev en stil som var bra" sa du. før jeg hadde rukket å gni søvnen ut av øynene.
Du går litt rart da! På en artig måte, selvfølgelig.
Hehe, ja, jeg vet ikke hva det er, men det er noe med gangen til Henrik som gjør at du kan kjenne ham igjen på lang avstand. Lurer på om det er sånn med meg også? Hmmm....
Henrik går litt som en struts, synes jeg! en struts som har noe lurt på gang.
Legg inn en kommentar