Hvorfor er det så godt å klø på noe som klør? Andre gode eller vonde følelser skjønner jeg. Det er for eksempel godt å ha sex fordi det er meningen at vi skal ha lyst til å lage barn og reprodusere oss. Og det er vondt å slå seg sånn at man skal være klar over at noe er galt, og gjerne gjøre noe med det.
Men hvorfor skal det klø når man for eksempel har fått et myggstikk eller har et sår som holder på å gro og bli bra igjen? Det har jo ingen hensikt bortsett fra å gjøre ting verre. For når noe klør får man en sterk trang til å klø på det. Og klør man på noe klør det enda mer etterpå. Og man må klø desto mer. Slik fortsetter det i en evig nedadgående spiral. Kløing er djevelens verk.
Kanskje klør det bare for at vi skal kunne rettferdiggjøre uttrykk som ”etter den søte kløe kommer den sure svie”. Jeg tror faktisk jeg foretrekker den sure svie. Jeg vet hvor jeg har den. Den svir, greit nok, men den klør ikke. Man får ikke en trang til å klø på svien. Så får det bare være at den er sur og furten. Den får egentlig bare ha det så godt. Uten å bli klødd på og koset med forsvinner den sikkert fort også.
Eller kanskje den heller forvandler seg til en søt kløe igjen. Sure svier har en tendens til å gjøre slikt. Faen.
3 kommentarer:
du er så dyp du :P
det verste er at man begynner å klø rundt omkring hvis man f.eks snakker om kløe eller leser blogginnlegg om det...
og nå gjesper jeg av at anniken sier at hun gjesper!
Legg inn en kommentar