Det klør, det klør... 03:19

Hvorfor er det så godt å klø på noe som klør? Andre gode eller vonde følelser skjønner jeg. Det er for eksempel godt å ha sex fordi det er meningen at vi skal ha lyst til å lage barn og reprodusere oss. Og det er vondt å slå seg sånn at man skal være klar over at noe er galt, og gjerne gjøre noe med det.

Men hvorfor skal det klø når man for eksempel har fått et myggstikk eller har et sår som holder på å gro og bli bra igjen? Det har jo ingen hensikt bortsett fra å gjøre ting verre. For når noe klør får man en sterk trang til å klø på det. Og klør man på noe klør det enda mer etterpå. Og man må klø desto mer. Slik fortsetter det i en evig nedadgående spiral. Kløing er djevelens verk.

Kanskje klør det bare for at vi skal kunne rettferdiggjøre uttrykk som ”etter den søte kløe kommer den sure svie”. Jeg tror faktisk jeg foretrekker den sure svie. Jeg vet hvor jeg har den. Den svir, greit nok, men den klør ikke. Man får ikke en trang til å klø på svien. Så får det bare være at den er sur og furten. Den får egentlig bare ha det så godt. Uten å bli klødd på og koset med forsvinner den sikkert fort også.

Eller kanskje den heller forvandler seg til en søt kløe igjen. Sure svier har en tendens til å gjøre slikt. Faen.

Svensk TV 16:26

Etter flere observasjoner den siste tiden finner jeg det rimelig å slå fast en ting: Svensk TV sender for det meste talkshow eller dårlige komikergreier, gjerne samtidig (det er her SVT1 og SVT2 jeg snakker om). For øyeblikket for eksempel står det tre menn rundt et bord og diskuterer et eller annet på SVT1, mens SVT2 ikke har begynt enda. På bordet står det faktisk fire glass.

Hvordan er det egentlig å være gjest på et svensk talkshow? Er det ofte de samme gjestene, eller er det hele tiden nye? Glassene tyder på at det ofte er de samme gjestene, da den ene gjesten trolig trenger to glass fordi han er så sår i halsen etter mange opptredener på svenske talkshow.

Nattens spørsmål 00:49

Hode: Trøtt
Øyne: Trøtt
Munn: Ikke så veldig trøtt. Lyst til å tygge mer.
Øre: Ganske trøtt
Armer: Trøtt
Mage: Sulten
Bein: Trøtt
Føtter: Trøtt
Tær: Ikke trøtt. Vil bevege seg.

Hva skal man gjøre når man egentlig er så sulten at man ikke får sove, men resten av kroppen er så trøtt at den ikke vil gjøre noe med det?

Pizza Schmizza Hansa Schmansa 20:32

På tide å få ut litt irritasjon.

For det første så hater jeg den "nye og bedre" Big One Pepperoni-pizzaen med teit bunn. Den er glatt. Og den er myk/porøs/går lett i stykker (hvis man steker den slik jeg gjør da. Og pizzaer bør tåle å bli stekt på den måten.) Dette har resultert i nesten tre skjebnesvangre episoder som jeg har tapt både penger, krefter, livsgnist og godt humør på.

Har prøvd meg på den tre ganger: Den første gangen var jeg hos Lefso. Da bare smakte den rart og dårlig. Greit nok liksom. Men andre gang jeg skulle spise samme pizza sklei den såpeglatte bunnen av pizzabrettet rett innenfor døren på hybelen. Tredje gang (i dag!!) ville bare en liten del av pizzaen/pizzabunnen være med meg ut av ovnen. Resten ville ligge helt på bunnen av ovnen og få masse svart ovnguff på seg slik at jeg i et desperat forsøk på å få i meg noe mat måtte nøye meg med å spise pizzafyllet.

For det andre så er jeg litt irritert på den såkalte Spare-Hansaen. Hver gang jeg snur den for å få litt penger ut av den så kommer det bare 50-øringer og 1-kroninger. I dag for eksempel tenkte jeg å ha med meg 50 kr på butikken. Da gidder jeg jo ikke å drasse på disse småpengene, vil jo ha med meg 20-kroninger og 5-kroninger. Og da jeg så ned i Spare-Hansaen så jeg nesten bare slike mynter. MEN, da jeg tømte ut av den var det bare 1-kroninger og 50-øringer å se i hånden min. Spare-Hansaen bør skjerpe seg og ikke bare tenke på å spare.

"Åja, det var det som var meningen ja"-metoden kan jo brukes i slike tilfeller. Men jeg nekter å godta at dette var meningen. Jeg trodde pizza og Hansa var blant mine beste venner, og aldri at de skulle svikte meg på denne måten. Faen.

Søndag 15:03

schmøndag.. :/

VGliste-hunden 23:17

Rett før jeg våknet i morges drømte jeg en merkelig drøm. Den var faktisk så merkelig at jeg føler jeg ikke kan holde den skjult for offentligheten:

Jeg gikk langs gaten i en by (tror det var Bodø). Det var glatt på veien. Plutselig så jeg en person som gikk med den offisielle VGliste-hunden i bånd. (ikke spør meg hvorfor, men det var ihvertfall VGliste-hunden. Tror det stod VGlista Topp 20 eller noe på den...) Jeg tenkte "Der er VGliste-hunden", og ante fred og ingen fare. Men den så stygt på meg. Plutselig rev den seg løs fra båndet og løp etter meg.

Vgliste-hunden var veldig stor så jeg ble litt skremt. Den hoppet på meg, først litt sånn snilt som vanlige hunder gjør. Jeg sa sitt og dekk og ligg deg ned og allslags greier man sier til en hund for at den skal sitte/ligge seg ned, men den ble bare mer aggressiv. Og så vokste den tror jeg.

Plutselig begynte VGliste-hunden å rope de samme ordene til meg som jeg ropte til den. Nå var den kjempesvær og sint så jeg var in deep shit. Jeg prøvde derfor å få noen av de forbigående personene til å hjelpe meg, men det var ingen som gadd å bry seg. De bare så på og gikk forbi.

Etter mye om og men med den teite hunden kom til slutt en person og hjalp meg. Det var selvfølgelig den håpløse Brann-spilleren Martin Knudsen. Martin og jeg fikk VGliste-hunden ned i bakken ved bruk av sånn pågripelsesteknikk som jeg har lært i militæret. Bortsett fra at vi gjorde det helt feil da. Nå var hunden enten like stor som et menneske eller så var den et menneske. Er ikke helt sikker.

VGliste-hunden sa at Martin ikke måtte hjelpe meg. Det var meg den var sint på. Jeg spurte den "Hvorfor er du så sint på meg, VGliste-hunden?"

Så våknet jeg.

Hvis det er noen som tror de kan tolke drømmen, eventuelt stille en diagnose, så mottas alle forsøk med takk.

Årets... 17:48

2005 er delt opp i to ganske forskjellige halvår for min del. Første halvår var jeg grensejeger på grensen til Russland, mens jeg andre halvår har vært journaliststudent i Bodø. Nå, når 2005 er omme, er det er naturlig å se litt tilbake på hva som skjedde dette herrens år. Her er årets ”Årets…”

Årets ”de er overalt”: Trøndere. Aldri har jeg møtt så mange trøndere som dette året. Trøndere meg her og trøndere meg der. Heldigvis var det også dette året Rosenborg gikk på trynet.

Årets nedtur: Å bli isolert på sykestuen på GSV 16. mai pga brennkopper med en radio og gamle utgaver av ”Forsvarets Forum” som underholdning.

Årets nedtur 2: At det som skulle bli 3 dager i isolasjon på GSV ble nærmere 3 uker.

Årets opptur: At det var så bra i Bodø som det var, og forhåpentligvis også er i 2006.

Årets CD: System Of A Down – Mezmerize. Grunngjeving: Kjøpte dette albumet i siste langpermen før jeg skulle dimme, og det ble på en måte soundtracket til dimme-tiden. Mens det første som sies på CDen er ”Welcome to the soldier side”, så tenkte jeg: ”Muhahaha! Farvel til soldat-Smeinrich, und welcome to the sivil side!”

Årets låt: Dag Kajander - Gubben Vågakall.

Årets film: Batman begins.

Årets utfordring: Å gå på ski med full oppakning på øvelse. Sjelden har det kommet så mange ufine ord på en gang fra Smeinrichs munn.

En av årets merkwürdige opplevelser: Å være edru på Lofoten-tur med sjornalistklassene.

Årets schmårets:

(Flere punkter blir trolig føyd til etter hvert)